Finale

En finale skal være et klimaks. Det skal bringe et verk, en konkurranse eller hendelse til en konklusjon. De 18 første versene i Johannes som utgjør det vi kaller «Prologen», er på mange måter et selvstendig verk – slik en Overture er det i relasjon til en opera. Konklusjonen i prologen er så tydelig og sterk , at om det skulle være et snev av tvil om hva Johannes mener og tror, kommer det nå i klartekst: 

  Ingen har noen gang sett Gud,
  men den enbårne, som er Gud,
  og som er i Fars favn,
  han har vist oss hvem han er.
  Joh 1:18
Jesus, som Sønn, er Gud og han har vist oss hvem Gud er – punktum!

Resten av evangeliet er Johannes sin oppfattelse av hvordan har vist akkurat det. Beretningen er ikke kronologisk. Det var heller ikke intensjonen. Hendelsene, samtalene og undervisningen er nøye regiskjert med ett mål for øye – å bygge opp under prologens finale. Jeg behøver ikke være teolog for å se det:

Det første Nikodemus sier til Jesus er «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.» - Joh 3:2. Det eneste tegnet Johannes har beskrevet før denne samtalen, er Jesu første tegn: Vinunderet i Kana. Det andre under beskrives først i kapittel 4 – og blir beskrevet som Jesu andre under. Midt i mellom disse to plasseres samtalen med Nikodemus, en skriftlærd som hadde hørt om mange tegn. Derfor må det være en grunn til å plassere samtalen der, og den er ikke tidskronologisk begrunnet, men teologisk begrunnet i prologen.

Slike detaljer kommer jeg tilbake til når jeg fortsetter «Dypdykket i Johannes». Og - dersom Søren Kierkegaard skal tas bokstavelig, skal vi ned på 70.000 favners dyp. For ham var tro det samme som å kaste seg ut på 70.000 favners dyp – og et dypdykk i Johannes handler definitivt om tro: Vi skal finne ut hvem Gud er! *

Dagens ‘manna’:

             Gjennom Jesus vil jeg finne ut hvem Gud er!
------------------------
* Søren Kierkegaard:
Uden Risico ingen Tro. Tro er netop Motsigelsen mellem Inderlighedens uendelige Lidenskab og den objektive Uvished. Kan jeg objektivt gribe Gud, saa troer jeg ikke, men netop fordi jeg ikke kan det, derfor maa jeg troe; og vil jeg bevare mig i Troen, maa jeg bestandig passe paa, at jeg fastholder den objektive Uvished, at jeg i den objektive Uvished er ”paa de 70,000 Favne Vand”, og dog troer.
Fra Afsluttende Uvidenskabelig Efterskrift 1846 kapittel 2 del 2.