Kall og identitet

Koblingen mellom kall og identitet som ble gjort i går, er viktig – og jeg tror den er riktig. Da jeg skrev at kallet er til ”misjon” (oppdrag) og ikke til ”posisjon”, vurderte jeg om det var nødvendig med presisering av ”posisjon”, men valgte å la det være. Det var fordi den ”posisjonen” jeg omtalte i går, handlet om en plass eller stilling i et menneskelig system – og det kom tydelig fram i refleksjonen.

En viktig del av kallet er nemlig også et kall til en posisjon eller stilling – men den hører hjemme i Gudsrelasjonen. For meg, som en kristen i 2013, er dét kallet til ”å være den jeg er i Kristus” – det er en posisjon som må være utgangspunktet for gjennomføring av misjonen som er knyttet til kallet. Dette er en tematikk som ligger som en grunnvoll i min tro. Livet som disippel starter med et kall til å være (posisjon), og som en konsekvens av den jeg er, fører det til misjon.

Men hadde døperen Johannes en ”være-identitet” i sitt kall? Han kunne jo ikke ”være i Kristus” ettersom Jesus enda ikke var ”kjent” eller hadde utført det han var kommet for å gjøre. Det er ikke vanskelig å se at Johannes var veldig klar over sin posisjon i relasjonen til Gud. Men på samme måte som en slik ”posisjon” er umulig å formidle til ”verden” i 2013 fordi det tilhører et ”mysterium” som bare kan gripes med tro, var det umulig for Johannes å formidle dette gjennom direkte svar. Det kunne ikke forklares, men det kunne merkes. Hans ”være-identitet” eller posisjon i relasjon til Gud uttrykkes slik:

”…han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg…”
Joh 1:33

Dagens ’manna’:

Jeg er kalt til, og har min identitet i Kristus ved, å være, vokse og vinne*!

-----------------------------
* Se ”Vinne, Vokse, Være”

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes