Underskrift

”Det kan jeg skrive under på!” var en frase som ble mye brukt i overført betydning, men som jeg ikke hører så ofte lenger. Dersom jeg for eksempel sier ”Denne sommeren har det været vært veldig bra”, vil mange respondere og si ”Ja, det kan jeg skrive under på!”. 

Samtidig vet både de og jeg at det aldri vil bli snakk om en fysisk underskrift. Henvisningen til ”underskriften” er likevel et sterkt signal. Den forplikter meg på det jeg har undertegnet. I et slikt lys leser jeg dagens vers:

Men den som tar imot hans vitneutsagn, har skrevet under på at Gud taler sant.
Joh 3:33

Grunnteksten sier egentlig ”har satt sitt segl på”, og det gjør bildet enda sterkere:

1. Keiseren satte sitt segl på Jesu grav for at ingen skulle komme og stjele Jesu kropp (Matt 27:66). Det var kun på keiserens befaling at seglet kunne brytes. Når jeg tar imot noe fra Gud, setter jeg mitt segl på det. Ingen kan bryte dette seglet uten at jeg gir tillatelse til det*.
2. Det at jeg tar imot er et ”svar til Gud”. Antikkens brev ble forseglet med avsenders segl. Johannes har et sterkt fokus på at det er kun en som er verdig til å bryte seglet i ”det himmelske” (jfr Boken med sju segl – Åp 5) og det er ”lammet som ble ofret” = Jesus.
3. Når Gud tar imot svar, setter han også Åndens segl på meg. Hos Paulus er dette en sentral tanke **, men tanken er heller ikke fremmed i GT (jfr Esek 9:4) eller hos Johannes (Jfr Åp 7:3).

Dagens ’manna’:

Jeg setter mitt segl på at dette er sant!

-------------------------------------
* Jfr refleksjonen ”Plombering”
** Jfr refleksjonen ”Beseglet skjebne”
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes