En underlig presentasjon

Det er allerede noen år siden jeg hadde en refleksjon i Krigsropet om hvordan vi hilser når vi møter hverandre (se: ”Howdy! Tjänare! Shalom!”), og at det varierer fra kultur til kultur. Det er først langt uti samtalen mellom Jesus og kvinnen ved brønnen, at Jesus presenterer seg som en bekreftelse på at kvinnen tror at han er Messias:

«Det er jeg, jeg som snakker med deg.»
Joh 4:26

Jesu presentasjon av seg selv* virker veldig rar. I utgangspunktet ville det i min oppfatning vært tilstrekkelig å si: ”Det er jeg”. Dersom det stemmer at all informasjon i Johannesevangeliet er tatt med fordi den av en eller annen grunn er viktig, hva er da meningen med tillegget ”jeg som snakker med deg”?

Jeg tror også det svaret finnes i prologen: I begynnelsen var ”Ordet” – Logos. Gud er en talende Gud, en Far som kommuniserer med sine barn. I Jesus åpenbarer han seg som den som kommer nær og snakker med meg. Gudsrelasjonen er ikke et menneskes monolog med en stum Gud, men barnets og Fars dialog. ”Det er jeg” måtte derfor understrekes med ”Det er jeg som snakker med deg!”. Det er ikke bare Jesu kropp, men også hele dialogen med kvinnen som er en presentasjon av Gud.

Dagens ’manna’:

Også gjennom Jesu kropp i vår tid, presenteres Gud ved at vi snakker med søkende mennesker!

--------------------------------------
* Den teologiske termen er ”selvåpenbaring”
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes