Kritisk undring?

De fleste gangene jeg har hørt en person si: «Det undrer meg!», har det vært negativ kritikk i pen innpakning. Er dagens vers et utrykk for en kritisk vurdering av Jesu atferdsmønster?

I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne.
Joh 4:27

Jeg har allerede skrevet om at Jesus krysset mange grenser da han tok kontakt med kvinnen (se ”Grenseløs”). Hver gang noen krysser grenser vil han bli vurdert av dem som står rundt. Dersom ”grensene” er allment aksepterte, vil det ofte bli kritikk. De fleste grensene Jesus hadde krysset var tabubelagte. Disiplene hadde grunn til å undre seg. 

Men hvorfor stilte de da ikke spørsmål? 

De var ellers ikke redde for å komme med kritikk eller irettesettelser. Peter irettesatte Jesus da han fortalte om sin død (Matt 16:22). En samlet disippelflokk kritiserte ham for sløsing da han lot seg salve med dyr salve i Betania (Matt 26:8-9). Så hvorfor var de da i stille undring da de kom fram til brønnen?

Jeg tror det var fordi undringen var mer enn en undring over kryssing av tabubelagte grenser. Det var en undring over det helt spesielle nærvær som er på det stedet hvor et menneske er blitt ”født på ny”. På hellig grunn dunster den sure kritikken bort.

Dagens ’manna’:

Ærefrykt for Guds nærvær kan gjøre meg målløs!

------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes