En spesiell røst

Temaet ”å høre Gud” fortsetter. Hans ”røst” er spesiell og fordi den gir liv er det egentlig ikke ulogisk at de døde kan høre den:

Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den time kommer, ja, den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve.
Joh 5:25

Dersom jeg tror at Gud er Skaperen, og at han skapte liv av ingenting ved sitt ord, er det heller ikke vanskelig å tro at de døde kan høre ham. Salme 33 er en skapersalme som beskriver dette slik: Han talte, og det skjedde, han befalte, og det sto der (Sal 33:9).

Det er et mysterium hvordan dette skal tolkes. Handler dette bare om dem som døde før Jesus kom inn i tiden, eller gjelder det alle døde til alle tider? Er det bare de som dør i tro som gjenkjenner røsten og gjør etter den, eller hører alle den?

Det er slike spørsmål jeg ikke venter å finne et svar på her i tiden, men som hører til i den kategorien Paulus beskriver som en gåte*. Også Peter berører tematikken: ”For Kristus selv led for synder, én gang for alle, den rettferdige for urettferdige, for å føre dere fram til Gud. Med kroppen døde han, men ved Ånden ble han gjort levende, og slik gikk han bort og forkynte for åndene som var i fangenskap”  (1 Pet 3:18-19). 
Verset åpner for flere tolkninger, uten at noen av dem har tilstrekkelig substans til at det kan trekkes en endelig konklusjon om hva det betyr. Uansett er alle de siterte versene et signal om håp, og om livets seier over døden – og som peker fram både mot beretningen om Lasarus. Selv har jeg hørt tilstrekkelig av hans røst til å satse på ham mens jeg ennå lever. 

Dagens ’manna’:

Livets røst høres av de døde.

----------------------------------
* 1 Kor 13:12
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes