Jesus hadde fått folket til å si ”Gi oss alltid dette brødet”. Det er mulig at de hadde sett for seg en ny ”manna-kontrakt” med Vårherre, men løsningen var en helt annen:
Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste»Folket som ønsket seg brødet fra himmelen, tenkte seg noe annet og nå står et menneske foran dem som løsningen. Det var ubehagelig – de kjente seg lurt. Samtidig kom erklæringen så overrumplende at Jesus rakk å si litt mer før de kunne komme til med sine motargumenter, men det lar jeg hvile nå.
Joh 6:35
Denne fortellingen har en klar parallell til fortellingen om den samaritanske kvinnen. Jødene sa: ”Gi oss dette brødet”. Kvinnen sa: ”Gi meg dette vannet”. I begge tilfeller handler det om et åndelig perspektiv. Kvinnen fattet det. De fromme, rett-troende, etnisk ”rene” mennene, gjorde det ikke.
Det som hører til den åndelige verden, er ikke forbeholdt noen få utvalgte, men er for alle som forstår at det handler om noe mer og dypere enn religion og menneskelige strukturer: ”Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det, for det kan bedømmes bare på åndelig vis”, skrev Paulus (1 Kor 2:14). Oversettelsen ”slik menneskene er seg selv” er grei nok. Jeg liker bedre ”det sjelelige menneske”. Det sjelelige mennesket lar seg styre av sine egne tanker og følelser. Det er behovet for å forstå og føle jeg må slippe for å kunne gripe det åndelige. Med min forstand forstår jeg bedre de fromme jødene enn den samaritanske kvinnen, men med mitt hjerte (min ånd) favner jeg det som hun favnet.
Dagens ’manna’:
Jeg skal aldri hungre og tørste-----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar