Fordømt!

"Fordømt" er et sterkt ord, og som barn oppfattet jeg det som et banneord eller en ed. Jeg tror det fort brukes og oppfattes slik fremdeles. Når man fordømmer noen er det som en forbannelse. Den fordømte får et sosialt stigma hengende ved seg som kan være vanskeligere å bli kvitt enn det å ha vært dømt i en rettsal og ha en ferdigsonet dom bak seg.

Det er interessant at Jesus i fortellingen om kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd fokuserer på fordømmelse og ikke på dom. Fordi hans nærvær er dom, har han rett til å si:

«Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg… »
Joh 8:10-11a

Kanskje kvinnen var skuffet over at ingen fordømte henne fordi hun fordømte seg selv? Å leve under sin egen fordømmelse er selvpåført lidelse. 

Da Paulus slet med sitt eget selvbilde og ble offer for sin egen selvfordømmelse, fant han hvile i følgende konklusjon: ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus” (Rom 8:1). Kanskje han hadde hørt fortellingen om Jesus og kvinnen? Uansett er hans konklusjon tuftet på hans egen personlige erfaring. 

Responsen som har kommet på de publiserte refleksjonene knyttet til denne Jesus-fortellingen, tyder på at det er mange som identifiserer med den frigjørende hilsenen: ”Heller ikke jeg fordømmer deg!”

Jeg tror det er dette som er den store forskjellen på liv og religion. Religion kan ha med seg mye som er riktig og viktig. Den kan være etisk høgverdig, inneha flotte kontemplative elementer og riter man kan kjenne igjen i flere religioner. Det mangler heller ikke på personlig engasjement og innlevelse. Men religion mangler det som frigjør til liv, gjenfødelsen til livet uten fordømmelse.

Dagens ’manna’:

Fordi Jesus er nær vet jeg at det er ingen fordømmelse!

------------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes