Kroppsfiksering

Da jeg bodde i Øst-Europa fikk jeg alltid svar. Dersom jeg spurte etter veien, ble jeg vist i en retning selv om den som svarte ikke hadde peiling (men det skjønte jeg først i etterkant). Det er mulig at det hadde noe med en kultur der man skulle svare på det man ble spurt om, verken mer eller mindre. Det var sjelden jeg hørte «Я не знаю» = «jeg vet ikke», også om andre spørsmål enn geografiske destinasjoner. Jeg undrer meg fortsatt litt over at det å gi et svar er et mål selv om det er feil. Det forekommer også her til lands.

Mannen som var født blind, var i det minste ærlig:

«Hvor er denne mannen?» spurte de. «Jeg vet ikke», svarte han.
Joh 9:12

Som et vitne har jeg en lettere oppgave enn hovedpersonen i mirakelfortellingen. Jesus var den gang begrenset til sin kropp, og hvor han til enhver tid befant seg, var sikkert en utfordring å holde orden på. Derfor gjorde han det så greit at han lot alle troende bli hans kropp og så fylte han den kroppen med sin Ånd. Når noen i dag spør «Hvor er denne mannen?», bør det være greit for alle troende å kunne gi et svar: «Han er her akkurat nå fordi jeg er en del av hans kropp!». Det hadde vært greit om vi begynte å praktisere det også. Vi må bli mer "kroppsfikserte" slik at vi peker i samme retning.

Dagens ‘manna’:

Er jeg tilstrekkelig kroppsfiksert?

------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes