En evighet av «tid»

Det er så mye jeg «må» gjøre før jeg dør. Tanken har vært der siden jeg var ganske liten, og i den senere tid har det dukket opp stadig flere tips om hva jeg bør få med meg. Jeg trenger jo egentlig ikke lese de 1001 bøkene eller besøke alle reisemålene. 

Jeg lever verken for å lese eller reise, selv om jeg oppfatter begge deler som positivt. Og jeg synes litt synd på dem som jobber i posten. Slagordet deres «Vi lever for å levere» må være et stressende livsmotto.

Jesus hadde en evighet av «tid». Vennene hans var i krise. Lasarus var død. Han hadde det ikke travelt med å komme til Betania. Til og med når han møtte Marta utenfor landsbyen, ble han værende der, mens Marta gikk inn i landsbyen for å hente Maria:

Jesus var ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var fremdeles der Marta hadde møtt ham.
Joh 11:30

Hva er det Johannes forsøker å fortelle meg?

Jeg tror det er ganske enkelt. Gjennom sin detaljbeskrivelse av Jesu «krisehåndtering», gir han meg et bilde av totalt fravær av stress. Dette livet plasseres inn i et evighetsperspektiv. Gud som menneske har full kontroll. Han vet hva det handler om. Våre «katastrofer» er kun en overgang. Det er en evighet av «tid» - og spørsmålet ligger hele tiden der som et bakteppe: «Tror du dette?»

«Nei» sa Nils Arne Eggen i fredagens Vårt Land: «Rune Bratseth og jeg enig om det meste. Men at det finnes et paradis, dét har han ikke klart å overbevise meg om, ennå.»

Det er håp i et «ennå» og det er forhåpentlig litt tid igjen. Stå på Rune – du har en evighet av tid – det har ikke Nils Arne. Gud velsigne dere begge.

Dagens ‘manna’:

Jeg har en evighet av tid, har du?

------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes