Den Gud gir et embete, gir han også…

Det opprinnelige tyske ordtaket konkluderer med at Gud gir ham «forstand». Det har sikkert hendt at ordtaket har blitt brukt som legitimering av beslutninger fattet av embetsmenn, mens det andre ganger har blitt brukt mer ironisk. I forbindelse med dypdykket i Johannes, har jeg flere ganger nevnt den flittige bruken av ironi i fortellingen, men er det ironi når Johannes kommenterer Kaifas sitt utsagn om at «det er bedre at én dør for folket enn at hele folket går til grunne» på følgende måte:

Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket.
Joh 11:51

Jeg er ikke i tvil om at Johannes så ironien i det, men var han av den oppfatning at fordi Kefas hadde et embete talte han også profetisk mot bedre vitende? I så fall er det veldig interessant. For det innebærer en sterk tro på at Gud kan bruke en embetsperson også om denne faktisk ikke forstår Guds vilje i det hele tatt. Og det gir en form for bibelsk belegg for det tyske ordtaket. Er det problematisk?

Både ja og nei.

Ja – det er problematisk dersom det brukes av embetspersonen selv som en makt-faktor. Men i dette tilfellet henter ikke Kaifas sin autoritet i en profetisk rolle, men i kraft av den reelle makten han faktisk har. Utsagnets profetiske betydning er Kaifas faktisk ikke klar over. Hadde han vært det, ville han sannsynligvis valgt en annen ordlyd.

Nei – dersom et embetsutsagn ikke brukes til å manipulere mennesker, er det uproblematisk. Det kan tvert imot skapes en positiv forventning til at Gud faktisk kan bruke også de menneskeskapte strukturene som forvalter evangeliet. Hvorfor skulle ikke Gud være interessert at de personer han har tillatt at blir valgt til «embetsmenn» også skulle fremme hans plan og vilje selv om de ikke skjønner hva det til syvende og sist dreier seg om?

Dagens ‘manna’:

Jeg har tillit til at Gud vet hva han gjør!

…………………………..
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes