Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven.Det understreker at indignasjonen over selve dødens makt og innflytelse på menneskeheten gjorde noe med Jesu følelsesliv. Uten sammenlikning for øvrig, har jeg ikke noe problem med å forstå reaksjonen. Når jeg opplever at noe er sterkt urettferdig eller meningsløst (det behøver ikke å angå meg som person), kan jeg bli veldig opprørt – og når saken bringes på bane igjen, kan indignasjonen velte opp som bølger innenfra.
Joh 11:38
Jeg tror det var det som skjedde med Jesus. Da han så graven – symbolet på den sorgen han var vitne til – bølget sinnet fram i ham igjen. Det var for å gjøre slutt på den at han var kommet, han stod overfor den fienden han måtte beseire ved selv å bli et offer for den. Ikke så rart at han hadde behov for å fnyse.
Å beseire en fiende ved å gjøre seg til offer for den, er et mysterium så stort at det er en dårskap for dem som går fortapt, mens det er en Guds kraft til frelse for oss som tror*. Det gjenoppretter relasjonen mellom Gud og mennesket. Kanskje resepten «seier gjennom offer» kunne gjenopprette brutte relasjoner mellom oss mennesker også dersom vi var mindre opptatt av å kjempe for vår rett enn å skape forsoning ved å ofre vår stolthet?
Dagens ‘manna’:
Seier gjennom offer---------------------------------
* 1 Kor 1:18
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar