En leksjon i formidlingens dramaturgi

Jeg er opptatt av alle midler som kan brukes for å nå mennesker med budskapet. Forkynnelse er mye mer enn ordene som sies. Det skjer mye formidling gjennom kroppsspråk, mimikk og for eksempel å spille reaksjonene til en av karakterene i en bibelfortelling. Variasjon av fart og stemmebruk kan også være effektivt og understreke det som skjer.

I Lasarus-fortellingen gir Johannes meg en leksjon i formidlingens dramaturgi. Han hadde helt sikker oppdaget den unike måten Jesus formidlet sitt budskap på, og han gir alt i klimakset:

Da han hadde sagt dette, ropte han høyt: «Lasarus, kom ut!»
Joh 11:43

Trengte Jesus å rope for at Lasarus skulle komme ut?

Sannsynligvis ikke, men kanskje han ropte av samme grunn som han for noen sekunder siden hadde gitt for å be høyt. Det skulle skape tro. Kanskje folket husket like godt ropet som at Lasarus faktisk kom ut?

Trengte han å rope «Lasarus»?

Vi vet ikke om Lasarus var alene i gravhulen, men noen har gjort et poeng ut av at dersom ikke Jesus hadde ropt Lasarus, ville alle døde som hørte ham kommet fram. Det var Lasarus dette gjaldt, så kanskje svaret er «ja» - det var Lasarus som skulle ha meldingen.

Uansett – melding mottatt også for dem som sto rundt. De forsto at Jesus var sendt av Gud. Formidlingen var ikke til å misforstå.

Dagens ‘manna’:

Dramaturgien må underbygge budskapet

-------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes