Et viktig fokus

De siste 20 årene har jeg fokusert på det vanskelige emnet: Jeg må dø for å kunne leve det nye livet. Da tenker jeg ikke på «fysisk død», men den «død» det er å slippe kontrollen og oppleve at det som ikke kan dokumenteres med ugjendrivelige bevis eller forstås på grunnlag av utelukkende logiske argument, faktisk er det egentlige livet.

«Den som elsker sitt liv, skal miste det, og den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv»
Joh 12:25

I likhet med de andre evangelistene, bruker Johannes det greske ordet «psyke» for det som oversettes med «liv». Det er ikke feil å oversette «psyke» med «liv», men jeg foretrekker «sjel» i denne sammenhengen. Sjelen min er sete for mitt intellekt, følelsesliv og min personlighet. Å måtte oppgi kravet om å forstå for å gripe noe, blir derfor som å miste seg selv, og jeg tror at det å miste seg selv er en opplevelse som kan gi en følelse av å dø. I «Mitt hellige sted» skrev jeg dette for fire år siden:

Jeg ser kristenlivets største utfordring som behovet for å:

• forstå før tro,
• føle før tro og
• tenke ”jeg” før tro.

Den gang knyttet jeg refleksjonen til Matteus-versjonen av det samme verset. Dette er hva det handler om – derfor er det ikke mitt fysiske liv i denne verden jeg skal hate, men mine følelser og tanker som er bundet av denne verden. Det er en vesentlig forskjell, men effekten er at det gir nytt liv – og det livet er evig!

Dagens ‘manna’:

Det nye livet er evig!

----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Se også: "Neven i nøtten"