Grenseløst - Boundless

Temaet for neste sommers internasjonale kongress i London treffer sentrumsblinken i evangeliet. Det vet også de onde kreftene, og de trodde at de kunne begrense innflytelsen av Jesu lære ved å ta livet av Jesus. Men det var nettopp det som gjorde ham grenseløs:

Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.
Joh 12:24

Det er Jesu nye kropp, vi som tror, som skal bære rik frukt. Utfordringen er at den kroppen ofte havner på «institusjon» slik at den ikke kommer seg ut blant folk. Og så lenge kroppen er på «institusjon» er den veldig begrenset, og fruktbarheten er enda mer begrenset. De onde kreftene er lite bekymret for Jesu kropp når den er på «institusjon». Mange steder er til og med de spesielle institusjonene for Jesu kropp (les: kirke- og menighetsbyggene) et sterkt vitnesbyrd til verden om at kroppen faktisk er død – for om noen stikker innom fordi de faktisk ønsker å treffe Jesus, er den tom for folk – men på veggen henger det mange vakre bilder, mens det ligger invitasjon til kulturelle begivenheter som gir mennesker god følelser i en høytidelig institusjon – særlig når det nærmer seg jul.

Hvis kroppen skal komme i funksjon, må den ta et oppgjør med alt som begrenser. Det koster. Det koster å krysse grenser fordi det veldig ofte betyr å forlate det trygge og begynne å leve slik Jesus ville levd om det var han som bodde der jeg bor. Gudstjeneste er ikke det jeg gjør mellom kl. 11 og 12 på søndag, men hva jeg gjør mellom kl. 12 på søndag og kl. 11 neste søndag. Det er da jeg «mister» meg selv, «mister» livet for å finne det, og når det skjer lever jeg «grenseløst» og bærer rik frukt. Hvis ikke, blir det bare det ene kornet. Jesus så det. Han ser det i dag og er fortsatt hode på kroppen sin, men reagerer kroppen?

Dagens ‘manna’:

Det er grenseløs spirekraft i et lite korn, men da må det «miste seg selv»

-----------------------------------
* Illustrasjonsbilde er av Bamble kirke - jeg kjenner ikke "kroppen" som hører til der. Jeg vet at han som var kirkens arkitekt og prest, Gustav Lammers, var svært "levende". Hans største ønske ville nok vært at bygget han reiste ikke skulle begrense, men fungere som et utrustningssenter.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes