Hvem er kritikkens adressat?

Når det reises kritikk er det alltid viktig å spørre hvem eller hva som er kritikkens mål. Kritikken Judas reiste om sløsing av en kostbar nardussalve som heller kunne vært solgt og pengene gitt til de fattige, er et glimrende eksempel på at det faktisk kan være uklart hvem kritikken er myntet på. Jesu reaksjon kan tyde på at de tilstedeværende hadde en klar oppfatning om hvem som var adressaten:

Men Jesus sa: «La henne være!»
Joh 12:7a

Selv om kritikken like mye kan ha vært rettet mot Jesus som ikke stoppet sløsingen, er det veldig sannsynlig at Maria straks bebreidet seg selv for det hun hadde gjort: «Jeg burde ikke satt Jesus i en så vanskelig situasjon!» En kritiker kan altså ramme noen han ikke ønsker å ramme selv om kritikken i utgangspunktet kan være berettiget.

Men si nå at Judas hadde kvinnen som adressat for sin kritikk, og tenk om Jesus til og med var enig med ham i synet på at det var ufornuftig sløsing, ville ikke Jesus uansett ha sagt: «La henne være!»?

Jeg tror det. Igjen ser Jesus til hjerte, til motivet. Akkurat der og da hadde Maria grepet noe som kanskje ingen andre i rommet hadde grepet. Hele hennes fokus var på Jesus og det han i nær framtid skulle gjennom. Jesus så hva hun hadde sett, og da er det rom for å handle etter hjertet i stedet for å følge hjernen. 

Disiplene oppdaget det gradvis. Og når Jesus tar Peter opp til eksamen med spørsmålet «Elsker du meg?» svarer han «Ja, Herre, du vet» og tredje gang han svarer på det samme spørsmålet, tilføyer han ordet «alt».

Kanskje var Maria 100% trygg midt i kritikken – kanskje hun eide overbevisningen om at Jesus «vet alt»?

Dagens ‘manna’:

Trygt å vite at Han vet alt! 

………………………
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes