Egentlig tror jeg at alle mennesker ønsker å få del i goder som evig liv og å leve i fred med seg selv og sine omgivelser. Jeg tror vi ønsker å få del i velsignelse og møte aksept for den vi er – på tross av feil og mangler, og jeg tror vi innerst inne ønsker å bli bedre mennesker. Omskrevet til troens språk blir det: Ingen ønsker å bli unntatt den rausheten Gud viser oss i Jesus. Den rausheten kan beskrives med ett ord: «NÅDE».
Utfordringen er at nåden forplikter. Ikke i den forstand at nåden ikke er nok, for den er nok for alle dem som har tatt imot den - inkludert meg. Men nåden er som en elv – og jeg må ikke bli en «demning». For fra en som har mottatt nåde, fra en som har sett inn i Guds ufattelige frelsesplan, må elven flyte videre uten unntak:
Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det.«Alle vitnet om det!»
Joh 12:17
Dette er enda en av de spennende observasjonene Johannes gjorde og formidlet videre. Jeg er overbevist om at de som vitnet om oppvekkelsen av Lasarus visste at det var kontroversielt. Mange av dem var sikkert også klare over at det innebar en risiko, men det de hadde sett var så viktig at de kunne ikke la være å snakke om det. Nåden forplikter. Det må snakkes om. Det er mange kristne i landet vårt som går rundt som bristeferdige «demninger». Vekkelsen kommer når demningen brister og vitnesbyrdet om Guds nåde flyter fra et folk som måler med det samme rause mål som gjør at de kan kalle seg kristne.
Dagens ‘manna’:
La demningen briste!-------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar