Paradigmeskifte

Jeg ble kjent med begrepet 
«paradigmeskifte» da jeg begynte å sette meg inn i nyreligiøsitet og New Age mot slutten av 80-tallet. Ordet betyr ganske enkelt et systematisk skifte i måte å tenke på som er av betydelig størrelse og rekkevidde. Det var Thomas Kuhn som i 1962 brukte begrepet første gang for å beskrive de relativt få av vitenskapens mange oppdagelser, som har påvirket hele menneskehetens måte å tenke på*. At den nyreligiøse bevegelsen har hatt innflytelse er det ingen tvil om, men at den skulle bli en måte å tenke på som erstatter all etablert religion – deriblant kristentroen – er fjernt fra det bildet jeg har av virkeligheten.

Det er heller ikke tvil om at fra det øyeblikket Jesus visste at hans time var kommet utgjør et paradigmeskifte ikke bare for ham personlig, men for hele menneskeheten. Jesus annonserte denne vissheten i forrige kapittel (jfr refleksjonen: «Hva var stikkordet?»), og når jeg i dag begynner på et nytt kapittel, blir det slått fast igjen:

Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far.
Joh 13:1a

Som ung, med en optimistisk tro på et langt liv foran meg, virket mitt eget liv som en liten evighet og derfor var tid et relativt uinteressant begrep. Med årene har begrepet «tid» blitt mer og mer interessant, og det er blitt stadig viktigere å forstå seg på Guds tid. For det er i Guds tid – i hans time – at de viktigste paradigmeskiftene skjer. Det er utvilsomt et paradigmeskifte når mennesket Jesus skal forlate verden og gå til sin Far, slik at han kan få en ny kropp gjennom alle troende. Hadde denne måten å tenke på fått slå rot i Kristi kropp, ville sikkert misjonen vært fullført for lengst.

Øyeblikket når et menneske griper frelsen og får del i evig liv, er Guds time for det mennesket. Dersom det var viktig for Jesus å vite hva som var Guds time, må det samme være viktig for hans kropp i dag. Og – kanskje enda viktigere - hvordan kan kroppen påvirke Guds time**?

Hver gang spørsmålet dukker opp tenker jeg på de 200 av Jissakars stamme som hadde innsikt i å tyde tidene, så de visste hva Israel burde gjøre (1 Krøn 12:32). Jeg tror dette handlet om en samlet vurdering der det ble en kobling til Guds plan for en konkret situasjon til rett tid. Det er slike koblinger det blir varige endringer av.

Dagens ‘manna’:

For hvem er det Guds øyeblikk i dag?**

-------------------------------
* Et klassisk eksempel på et paradigmeskifte er oppdagelsen og erkjennelsen av at solen er sentrum i universet vårt og ikke jorden (jfr Kopernikus og Galilei).
** Se refleksjon som tar opp «Hva er rett tid?» i forhold til det å komme til tro; og refleksjonen «Hvor blir det av strategien?» som tar opp spørsmålet om hvorfor Jesus dro til Jerusalem enda han visste at det ikke var hans tid – m.a.o. kan Guds tid påvirkes?
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes