Foreldreløs?

Mitt første møte med opera var den komiske to-akteren: "Pirates of Penzance" av Gilbert og Sullivan. Hver gang jeg hører ordet «Foreldreløs», dukker minnene fra operaen opp. For der blir alle veldig bløthjertet når de hører at en person er foreldreløs – inkludert piratene – og det spiller ingen rolle hvor gammel den foreldreløse er. Det er ett av de mange komiske innslagene i operaen.

Men dersom vi alltid er barn, er det ikke så «komisk» å bli foreldreløs – i hvert fall ikke i en religiøs kontekst:

Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere.
Joh 14:18

Å kjenne seg totalt forlatt er kanskje den verste følelsen som finnes. Jesus skulle oppleve det også. Da han hang på korset utbrøt han fortvilelsen: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Mark 15:34b). 
I Gudsrelasjonen vil et menneske alltid være et barn. Jeg tror at et barns største skrekk er å bli forlatt. Derfor var det viktig for Jesus å knytte farsrollen til sannhetens Ånd – til Parakleten. 
Det er også interessant at han i andre setningsledd sier: «Jeg kommer til dere» - innforstått «Jeg er også i Parakleten». Som Far og Ånd er tilstede i Sønnen, er Far og Sønn tilstede i Ånden. Derfor blir jeg aldri et foreldreløst barn så lenge Den hellige ånd er nær – og det er han jo, ettersom det er i ham jeg lever, beveger meg og er til.

Dagens ‘manna’:

Jeg blir aldri foreldreløs!

--------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes