Hvordan kan vi vite?

Jeg har mange gode minner etter svigerfar. Et av dem er også blandet med en form for sårhet, men oppsummeringen er så genial at jeg velger å dele det. Mot slutten av sitt liv ble svigerfar preget av demens, og det medførte utfordringer som at han plutselig kunne finne på ta en tur på egenhånd. Det skjedde også den siste sommeren han levde, og letemannskaper og politi måtte kobles inn. Da han endelig ble funnet sa svigermor: «Men, du må jo ikke gå på tur uten å si fra hvor du går!» - responsen kom og den kunne ikke vært klarere: «Jeg kan jo ikke si hvor jeg går når jeg ikke vet hvor jeg skal!»
I går stanset jeg for Jesu enkle beskjed: «Og dit jeg går, vet dere veien.»
Trodde Jesus at det var en klar beskjed, eller satte han disiplene på prøve? Uansett virket det som det nå var fritt fram å stille spørsmål eller kommentere. I dagens vers er det Tomas sier til ham:

«Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?»
Joh 14:5

Det er ikke umulig at Thomas skjønte at noe av det som lå foran Jesus, var døden. Peter hadde signalisert at han fattet det poenget*. Spørsmålet kan da være «Hvor går du etter livet her på jorden, og hvordan kan vi vite veien dit?» Egentlig et fornuftig spørsmål som åpner for et av evangeliets mest kjente vers som jeg skal se på i morgen. 

Bruken av den dialektiske formen til å formidle hovedbudskapet, går igjen i hele Johannesevangeliet, og spørsmålene fra flere i disippelflokken gir en flott nerve i den avsluttende undervisningen. Derfor mener jeg at dialogen må gis mer rom i trosformidlingen. Det fine med spørsmål er at de både kan øke forståelse og utfordre lettkjøpte konklusjoner. Derfor trenger jeg dialogen.

Dagens ‘manna’:

Takk, Gud, for alle gode spørsmål!

----------------------
* Joh 13:36-37 Se "Feil tidspunkt"
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes