Lars Christian Narums sang «Je veit et stelle» er en vakker vise som absolutt kan synges til en man er glad i. Jeg har aldri hørt den brukt som en lovsang til Skaperen, men tro om den ikke kunne vært brukt til det også?
I hvert fall passer den godt med avsnittet hvor jeg befinner meg i mine daglige refleksjoner. I dag er jeg kommet til Jesu svar på spørsmålet: «Hvordan kan vi da vite veien?». Svaret ser jeg som et av nøkkelversene i evangeliet:
Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.»Grunnen til at jeg tror det er et nøkkelvers, er den siste setningen: «Ingen kommer til Far uten ved meg.» Dersom målet er å komme til Far, må det skje ved Jesus. Derfor tror jeg heller ikke at de tre åpenbaringene av «navnet»* er tilfeldig. Hele syv ganger i løpet av fortellingen kommer Jesus med tilføyelser til Guds «navn». Alle forteller noe om Guds karakter. Men det er kun ved denne anledningen at det knyttes opp mot tre substantiv på en gang. Kanskje det heller ikke er tilfeldig? Jeg lar den ligge foreløpig. I dag vil jeg dvele litt ved «Veien».
Joh 14:6
Tanken om Jesus som «Veien» var så sterk blant de første disiplene at det ble «navnet» som identifiserte dem**. Da Saulus ville få slutt på den nye religiøse sekten, ba han øverstepresten om «brev til synagogene i Damaskus for å kunne finne dem som hørte til Veien» (Apg 9:2). Det tyder på at det ikke bare var et «internt» begrep, selv om det helt sikkert hadde en dypere mening for de troende.
En vei er noe så enkelt som en forbindelse mellom to punkter. Da Ordet ble menneske, opprettet Gud forbindelsen med mennesket, han laget en vei. Det fantes sikkert broer på Jesu tid også, men det var helt sikkert ikke så mange av dem i datidens landskap som det er i dag. Jesus brukte de bildene som flest kunne forholde seg til – hadde han valgt metafor i dag, er det mulig at han hadde gjort som Prøysen og valgt bru. Men bildet med forbindelsen er der, og de som har opplevd å få komme tilbake til Far, til Guds hjerte, vet at det skyldes Veien – forbindelsen mellom himmel og jord. Da kan jeg synge:
Dagens ‘manna’:
Far: «Je skar æller glømme vegen som går tæl hjertet ditt»------------------------------------
* Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. Joh 17:6a
** Veien ble ofte brukt på de kristne og den kristne tro: Apg 19:9,23; 22:4; 24:14,22; jf. 18:25f.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar