Uff da – og huff, huff, huff

Da jeg våren 1998 besøkte en rekke høyskoler og universiteter i «Sons of Norway-Country» i USA, ble jeg forundret over hvor sterkt uttrykket «Uff da» fremdeles lever blant etterkommerne av de norske innvandrerne. Det var veldig få som kunne noen norske gloser, men alle sa «Uff da!». Det finnes på T-skjorter og alle mulige slags duppeditter. Har du norske aner "over there", tilhører du «uff da-ene».

Jeg vet ikke om jeg er stolt over at «Uff da!» og lutefisk er det som gjør at fjerde/femte-generasjons utvandrere kjenner seg i slekt med oss, men i dag har jeg lyst til å si «Uff da og huff, huff, huff», for i dag er det et av de virkelig vanskelige versene jeg må forholde meg til.

Dersom noen ser sin bror begå en synd som ikke fører til død, da skal han be for ham og slik gi ham liv – så sant han ikke er av dem som synder til døden. Det finnes synd som fører til død, men jeg taler ikke om bønn for den.
1 Joh 5:16

Første del av verset er problemfritt. Vi skal be for hverandre også når vi har gjort noe som er galt og på den måten knytte hverandre til livet. Men det er et problem at synd blir gjort til noe mer enn «én synd – med mange uttrykk». Johannes beskriver vanligvis synden i entall (1).

Men så kommer det altså henvisningen til en type synd som fører til døden. Det er overveiende sannsynlig at Johannes her tenker på helt konkret synd. Da mener jeg ikke det som gjennom katolsk tradisjon har blitt «De syv dødssynder» - det finnes ikke noe bibelsk belegg for en slik oppramsing, men den synd som Jesus sier at det ikke finnes tilgivelse for:

«Alt skal menneskene få tilgivelse for, både synder og spott, hvor mye de enn spotter. Men den som spotter Den hellige ånd, får aldri i evighet tilgivelse, men er skyldig i evig synd.»
Mark 3:28-29

Og hvorfor sier jeg «Uff da!» til dette?
Fordi det bringer såre minner fra høsten 1972. Jeg var 16 år og hadde allerede opplevd mye av Jesus og var i ferd med å bli bedre kjent med Den hellige ånd. Så begynte jeg å fundere på om jeg hadde spottet Den hellige ånd fordi jeg hadde ledd av noen som talte i tunger. Det førte meg inn i et dypt åndelig mørke. Jeg tror det er det dypeste åndelige mørke jeg har vært i. Jeg brøt sammen og gråt og gråt.

Pappa fant meg, og hjalp ved å stille noen enkle spørsmål:

«Vil du leve livet som kristen?»
«Ja!» - svarte jeg.
«Ønsker du å bli ledet av Den hellige ånd?»
«Ja!» - svarte jeg
«Da er du ikke fortapt!» - konkluderte pappa. «Den som går fortapt og vet at han går fortapt, bryr seg ikke om det i det hele tatt. Han har allerede forherdet sitt hjerte (2). Så lenge et menneske ønsker et liv sammen med Jesus og Den hellige ånd, er det ingen grunn til bekymring!»

Tusen takk, pappa! Når du og mamma leser dette i dag, skulle jeg gjerne vært der og gitt deg enda en klem.

For jeg har møtt så mange oppriktige kristne som nettopp kjemper med disse eksistensielle spørsmålene. Det å ha vært der selv er en rik erfaring. Og jeg har kunnet si: «Så lenge dette er et problem for deg, er det et bevis på at det faktisk ikke er det. La meg forklare….!»

Og det pleier å hjelpe. Jeg har sett veldig mange «huff» forandres til «håp».

Dagens ‘manna’:

Så lenge det er «huff» er det håp!

--------------------------------------
(1) Se «Guds GPS» og «Hva er synd?»
(2) Hebreerbrevet bruker mye plass på dette, se f. eks. «Derfor, som Den hellige ånd sier: I dag, om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde som under opprøret, den dagen de utfordret meg i ørkenen.» Hebr 3:7-8
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’