Det var ganske tidlig på min pilegrimsreise i troen at tanken «Gud er et verb» begynte å ta form. Jeg har helt sikkert, både i forkynnelse og i bibelundervisning, kommet med antydninger som kunne tolkes slik at det er en kobling mellom Gud og verb. Likevel tror jeg ikke at jeg noen gang hadde sagt rett ut at «Gud er et verb» før jeg så det på trykk i boka «Skuret»(1).
Young krediterer Buckminster Fuller for utsagnet. Fuller skrev:
«For meg virker det som om Gud er et verb, ikke et substantiv, egennavn eller fellesnavn» (2)
Men fins det bibelsk belegg for påstanden «Gud er et verb»?
Absolutt!
Da Gud talte til Moses fra en brennende tornebusk på fjellet Horeb, presenterte han seg slik: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» (2 Mos 3:6) Deretter ga han Moses beskjed om at det var han som skulle føre folket ut av Egypt. Moses hadde flere innvendinger. En av dem var å fortelle israelittene hvem som hadde sendt ham. Jeg innbiller meg at han syntes det var vanskelig å si at han hadde pratet med en tornebusk. Hva om de spør «Hva er hans navn?». Sannsynligvis var Moses selv nysgjerrig på det samme. Svaret kom raskt:
«Slik skal du svare israelittene: ‘Jeg er’ har sendt meg til dere.»Gud presenterte seg selv for sitt folk som et verb – som vanligvis oppfattes som et uselvstendig verb, men som også kan være selvstendig fordi «Jeg er» kan bety «Jeg eksisterer». Jeg tror Gud valgte dette verbet nettopp på grunn av at det kan oppfattes som selvstendig og uselvstendig. Og hvorfor kommer jeg tilbake til i morgen.
2 Mos 3:14
Dagen ‘manna’:
Troen min bygger på vissheten om at Gud er «Jeg er»---------------------------------------
(1) William Paul Young: «Skuret - der tragedien konfronterer evigheten», Hermon forlag, Skjetten 2009, s. 209
(2) Min oversettelse av: “God, to me, it seems, is a verb, not a noun, proper or improper.” Buckminster Fuller: “No More Secondhand God” (1963)
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar