Hva betyr påstanden: «Gud er et verb»?

Jeg har tenkt på det før, og det aktualiserte seg igjen da jeg leste boka «Skuret» for drøye fire år siden. Et av kapitlene bar tittelen «Gud er et verb». Dette kommer veldig tydelig fram i Johannes-evangeliet både direkte, som i dagens vers, men også indirekte i hans oppfatning av «tid» i Jesu undervisning. 23 av refleksjonene fra dypdykket i Johannes er tagget med etiketten «tid» - men temaet kan forekomme hyppigere ettersom taggingen min ikke er nevneverdig presis.

Igjen er det utrolig mye logikk i følgende påstand fra Jesus:

Nå sier jeg dette til dere før det skjer, for at dere, når det skjer, skal tro at Jeg er.
Joh 13:19

For disiplene er det helt åpenbart at Jesus «er» i det øyeblikket uttalelsen faller. I og med at Jesus akkurat har forutsagt noe, «er» han også i framtiden. Når det går i oppfyllelse, vil de tro – ikke at han var en profet, men Gud = «Jeg er». Gud er «Jeg er» både i fortid, nåtid og framtid. Den evige. Jesus hadde forutsagt at Judas skulle vende seg bort fra ham mens de spiste sammen. Med andre ord skulle de være trygge for at Gud har regien også når det skjer noe ubehagelig. 

Å være frelst betyr at jeg hviler i ham som alltid «er» - da kjenner man at vitnesbyrdet som Paulus skriver til sine ukjente venner i Rom er sant: «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom 8:38-39)

Dagens ‘manna’:

Jeg er i «Jeg er»

---------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes
For meg representerer dagens illustrasjonsbilde noe av det evige. Magnas bilde er hentet fra bloggen hennes "Den gamle skolen"